Av Ola Innset
Romanforfatteren Jessica Au tar med moren fra Australia til Japan, men egentlig har hun allerede reist ifra henne.
Av Kåre Bulie
Biografien om Finn-Erik Vinje er atskillig mindre tabloid enn objektet, men som moderne språkhistorie er den frodig – og en påminnelse om ordenes sprengkraft.
Av Ingvild H. Rishøi
Et utdrag fra Ingvild H. Rishøis kommende bok Borti natta. Rim for barn og voksne, illustrert av Bendik Kaltenborn.
Av Leif Bull
Det er håpløst og han gir seg ikke. Paul Auster stirrer døden i hvitøyet i sin siste (uoffisielle) trilogi, en sen oppblomstring i et allerede frodig forfatterskap. (Publisert 2. februar 2024.)
Av Simen V. Gonsholt
Hva den amerikanske forfatteren David Foster Wallace oppdaget da han – i en nærmest glemt gjesteopptreden som tidsskriftredaktør – forsøkte å se inn i framtiden.
Av Rana Issa
Palestinske poeter skriver tilbake. En samling dikt, utvalgt og introdusert av Rana Issa, med engelske gjendiktninger.
Av Sumaya Jirde Ali
Kjersti Halvorsens tredje roman Superbruker er et gjennomgående troverdig portrett av et menneske i knestående.
Av Marius Asp
Indiepopartisten Hanne Kolstø bokdebuterer med en kunstnerroman som knaker faretruende under vekten av en famlende og selvopptatt fortellerstemme.
Av Maja Hattvang
I sin debutbok All Things Are Too Small er det som om den unge, fremadstormende kritikeren Becca Rothfeld vil vise at livet er verd å leve. Iblant vil hun det litt mye.
Om Lars Myttings Butangen-trilogi og den historiske romanens mulighet.
Av Rita Paramalingam
Hva litteratur kan gjøre for mennesker i fengsel, jenter med strenge foreldre eller andre som noen prøver å bestemme over.
Av Espen Grønlie
Noen «foretrekker fotografiene». Det er verdenshovedstaden, lell, dette, og det er som jeg først her kjenner meg helt ut menneske eller medlem av det store menneskesamfunn.
Av Kasper Dam Nielsen
I Djævlebogen, den længeventede anden del af det lovpriste romanprojekt om Scandinavian Star, demonstrerer Asta Olivia Nordenhof hudløst, vredt og indsigtsfuldt, hvordan penge fucker med os.
Av Emma Aars
Kan vi se en tekst? Kan vi lese et bilde? I boken Exteriors fra 1996 forsøkte Annie Ernaux å skrive fotografisk om sine nære omgivelser. En illustrert nyutgivelse har tatt nobelprisvinnerens ord bokstavelig.
Av Carline Tromp
Et stykke samtidsarkeologi om metavers, tek-bobler og poeten bak verdens dyreste dikt.
Av Marius Emanuelsen
Runa Skjeldals andre roman Kalk og fuktig sol befester henne som en av de mest spennende unge stemmene vi har.
Av Teresa Grøtan
Et lese- og lyttestykke fra Hadsel i Nordland. Musikk: Zach Condon / Beirut.
Av Live Lundh
Middelalderballaden Draumkvedet dukker stadig vekk opp i litteraturen, musikken og bevisstheten til oss nåtidige. På et eller annet vis gir det håp.
Av Maria Moseng
Kan blikket frigjøre seg fra språket? For Dag Johan Haugerud, norsk films fremste kronikør av språklig fremmedgjøring, er svaret en tørrvittig, hverdagsfilosofisk kabaret kalt Sex.
I den første doktoravhandlingen om Tone Hødnebøs forfatterskap, skrevet av Benjamin Yazdan, fortolkes diktene hennes i lys av Theodor W. Adornos kritiske teori. Og hvorfor ikke?
Livet består bare av dager etter hverandre. I Alphabetical Diaries gjør Sheila Heti dem om til noe håndfast.
Av Maria Lokna
En historie om et bilverksted i Nord-Afrika, feministiske forestillinger og å være journalist i en storyfisert virkelighet.
Av Toto Hølmebakk
Om å lese og gjendikte Emily Dickinson (1830–86), en så besynderlig poet at hun ikke har påvirket noen, men i seg selv er større enn dem alle.
Av Torbjørn Klippenvåg Pettersen
OL på Lillehammer var normalen, alt annet er avvik fra den, selv 30 år etter.
Av Trygve Riiser Gundersen
Hvordan et tukthusball, en grønnstripet bukse og et uforståelig brev fra det 18. århundre kan gi en plutselig tilsynekomst av noe skjult i vår egen hverdag.
Hvorfor jeg aldri, aldri i livet vil skrive en historisk roman. (Og hvorfor det kanskje likevel kan være verdt å gjøre det.)
To romaner, en god og en dårlig, kjemper om herredømme i Olav Fangels litterære debut Embrik i høyere oppløsning.
Av Carina Elisabeth Beddari
Om å bli sluppet inn i en verden som ikke er min – gjennom bilder fra en lesbisk strippeklubb i Brasil på 70-tallet, samt de siste bøkene til Christina Sharpe, Sumaya Jirde Ali og Camara Lundestad Joof.
Allerede i første halvdel av januar har det kommet to diktutgivelser det var all grunn til å ha forventninger til. Lest mot hverandre illustrerer Martin Svedman og Kristin Berget spennet i norsk boklyrikk.
Alle veier fører ikke til Notodden. Men en ikke ubetydelig del av høstens norske samtidslitteratur gjør det.
Av Tor Eystein Øverås
Filmskaperen Werner Herzogs memoarer gir inntrykk av et skapende liv som har utfoldet seg på impuls, men konsekvensen, logikken og de indre sammenhengene i det er forbløffende.
Tror du på revolusjon i dag, tror du på julenissen. Men hvem sier at nissen ikke fins? spør Slavoj Žižek.
Av Frode Grytten, Helge Skodvin
Det har slutta å snø. Vi kler oss godt, vottar og alt, så kjører vi til Strandebarm i Hardanger. Til Nobelpris-vinnarens heimbygd.
Med to helt forskjellige bøker utforsker musikerne PJ Harvey og Warren Ellis hvordan kreativitet brer om seg, om bare vi slipper den løs.
Av Maria Olerud
Om forskjellen på nynnende og brølende bøker, og om hvorfor Maria Navarro Skaranger er blant de mest raffinerte forfatterne i sin generasjon.
Av Etgar Keret
En nyskrevet novelle av Etgar Keret.
På 1970-tallet var han den mest politiske poeten i Norge. Så ble han en helt annen. Hva skjedde med Sigurd Helseth (1945–2021)? Hans etterlatte diktsamling stiller flere spørsmål enn den gir svar.
Av Torgeir Holljen Thon
I Rådløshet drømmer Richard Powers om en verden som ikke behøver å være som jorden. Man får lyst til å vekke ham.
Jazzmusikeren Johan Lindvall debuterer med Februar, en uspektakulær, men likevel overbevisende roman om veien videre fra en dysfunksjonell barndom.
Av Ole Robert Sunde
Det som er naturens bakside, er at det er ingenting som stemmer, alt virker som om det stemmer, som et matematisk system, men det er ingenting som går opp.
Når man leser den norske utgaven av Alfred Döblins Reise i Polen leser man ei reisebok langt utenfor den opptråkkede sti, som har alt med litteratur å gjøre.
Av Thomas Karlsen
Det svenske rockebandets nye biografi kan leses som en etnologisk studie. Som en krim. Eller som «Spice Girls bestående av seks menn med ulike helsedefekter».
Av Vinduets redaktører
En enquête om hvorvidt den intellektuelle infrastrukturen står for fall i den norske bokbransjen og om markedstenkningen har tatt over.
Nattskolen, Karl Ove Knausgårds London-roman om diabolsk kunst, tar hans morgenstjerne-prosjekt til nye høyder.
Den svenske avisspaltisten Andrev Walden transcenderer i sin romandebut Jävla karlar monsterpetit-sjangeren.
Av ariel rosé
En løpende samtale med ukrainske forfattere i eksil – om «høye» og «lave» språk, herrer og tjenere, kulturens og sjelens økologi.
Av Fredrik Hagen
I sine «To blå bøker» fra 1980-tallet bærer Jan Erik Vold en annen maske enn han pleier å gjøre. Disse nesten glemte diktsamlingene peker ut en retning i forfatterskapet som han valgte å ikke følge videre.
Av Torgeir E. Sæveraas
Flere forfattere som gjennomlevde okkupasjonstiden, påpekte at den var så «annerledes». Men selve den ultimate krigserfaringen – striden – er så godt som fraværende i den nære etterkrigstidens norske skjønnlitteratur. Hva er det så den prøver å fortelle oss?
Jeg kan ikke si helt bestemt hva den symboliserer. Men den er som dette noe, det som glipper unna og ikke lar seg sette på formel når det kommer til kunsten hans. Det jeg kan si om Jon Fosses paraply, er at den er vår.
Av Viviana Vega
Hvordan et marxistisk essay om Donald Duck havnet på Pinochets bokbål etter statskuppet i Chile for 50 år siden.
Av Eiler Nils Fleischer
Trocadéro-plassen har Paris’ beste utsikt til Eiffeltårnet, slik plassen i juli neste år vil ha til åpningen av byens sommer-OL. Men her blir også historien synlig.
Bosnisk-amerikanske Aleksandar Hemons verden og alt den rommer og ikke rommer.
Av Merve Emre
Merve Emres Vinduet-forelesning, opprinnelig holdt i Hamsunsalen i Gyldendalhuset i Oslo, 4. september 2023.
Xiania, Lotta Elstads fargesterke fortelling fra 1920-tallets Oslo, er en saktebrennende dannelsesroman som skriker etter å bli filmatisert.
Om skotske David Keenans hypnagogiske overgang fra musikkjournalistisk totalkunstner til metafysisk metakultforfatter.
To nye bøker oppfordrer flere (og andre) lesere til å få øynene opp for Ingvar Ambjørnsen. Selv har han aldri oppfordret noen til noe som helst. Det er grunnen til å lese ham.
Av Live Lundh, Anna Marie Nesheim
Forestillingen Jeg er SYLv kombinerer Sylvia Plaths poetiske, destruktive skaperkraft og Cecilie Løveids lek med skjebne og underbevissthet. Det er både komisk og fantastisk å se.
Av Emma Clare Gabrielsen
Den svenske forfatteren Tone Schunnesson utforsker i sine høylitterære romaner fra en antilitterær verden hva som skjer når ingen lenger vil kjøpe det du har å selge: deg selv.
To av høstens romansnakkiser tar for seg 1600-tallskvinner anklaget for trolldom og spedbarnsdrap. Likevel synes Olga Ravn og Tore Renberg å ville ulike ting.
Kerstin Ekman fylte nylig 90. I Min bokvärld skriver hun om bøkene og forfatterne hun i sitt lange liv som leser har vendt tilbake til, og gir leseren lyst til å gjøre det samme.
Av Bernhard Ellefsen
Hva har litteraturen å stille opp med mot en digitalt dopet underholdningsindustri? Sin evige evne til å svare med samme mynt, viser Solvej Balle, Karin Smirnoff og Karl Ove Knausgård.
Av Olav Løkken Reisop
Det er en fordel å vite hva som kjennetegner ekte intelligens, før man uttaler seg om den som er kunstig.
Han «opphøyet den alminnelige gange til dyrebar og ydmyk skjønnhet», ifølge Lars Saabye Christensen. Men hvorfor gikk Notto Fipp (1885–1931)? Og hvorfor gå om sommeren i det hele tatt?
Av Hanna Stoltenberg
Fra forkvaklet libido og vodkatåke til umuligheten av nåde og andre brutale erkjennelser. Dette er en sesongbetont spesialutgave av Hanna Stoltenbergs spalte for korte anbefalinger av korte bøker.
Av Nosizwe Lise Baqwa
En novelle av Vinduet-debutant Nosizwe Lise Baqwa.
Av Leo Robson
Han var det evige vidunderbarnet i engelsk litteratur. Men hva, egentlig, var det Martin Amis (1949–2023) drev med?
Av William Sem Fure
For unge mennesker i 2023 er den britiske kulturkritikeren Mark Fishers kapitalistiske realisme minst like relevant nå som da han i sin tid formulerte den.
Av Andreas Liebe Delsett
I historikeren Quinn Slobodians ubehagelig gode bok Crack-Up Capitalism er apartheid-bantustanen Ciskei et nøkkelsted for å forstå vår tid.
Av Kristin Asdal
Hvilken verdi har egentlig et tre – og en skog, ja, i det hele tatt natur? Forfatteren og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen forsøkte å komme til bunns i det en gang.
Kan Ignatius av Loyolas metode for å skjelne mellom gode og onde ånder redde litteraturkritikken fra lettvint posisjonering og manglende dømmekraft?
Denne måneden vender denne spalten tilbake til utgangspunktet: korte tekster om korte romaner. For noen bøker på 70 sider kan romme mer enn et helt liv gjør.
Bruno Schulz’ nyoversatte novellesamling Kanelbutikkane og andre forteljingar er et haltende, men usedvanlig vakkert og sprelsk beist.
Av Kathrine Nedrejord
Forfatteren Matti Aikio (1872–1929) internaliserte og uttrykte rasismen han selv var offer for, men han løftet også fram den samiske kulturens progressive kvinnesyn.
Et forsøk på å få alle man kjenner til å lese en Dag Johan Haugerud-roman fra 2011, pluss et intervju med Haugerud som handler om alt annet enn akkurat den romanen.
La elva leve handler ikke først og fremst om en elv som skal demmes opp. Vel så mye handler filmen om indre demninger som brister.
Det kollektive minnet om holocaust i Norge ble til først på 1970-tallet, og den første norske holocaustlitteraturen var også innvandrerlitteratur, skrevet som tilsvar til et fremvoksende ytre høyre.
Av Simen Sætre
I en oppvekst på hedmarksbygdene på 1980-tallet var han helt sentral. Omsider har gessælen dukket opp i litteraturen også.
Vi lytter til mopeder i stille grender, beskriver gessælens verdier og dveler ved det helt spesielle utropet «dætta æ gess-æææææl!»
Agoras nye temanummer om Dag Solstad gir håp om en fremtid der ikke absolutt alle danser rundt på TikTok.
I begynnelsen tenker jeg at Hanne Ørstavik er blitt så ørstaviksk at hun bare reproduserer seg selv. Etter endt lesning av hennes nye roman bli hos meg tenker jeg at hun er kjærlighetsteoretikeren vi trenger nå.
Brian Dillon oppdager i sin nye bok Affinities forbindelser de aller fleste overser, skildrer dem med virtuositet og kjærlighet – og stadfester sin posisjon som en av samtidens ledende kritikere.
Av Ryan Ruby
I dag blir kritikk praktisert og oppfattet som en kunstform i seg selv. Hva gjorde dette mulig, og kan det vare?
Kan en 85 år gammel roman der havet stiger, være en roman om havet som stiger?
Av Kjerstin Aukrust
For å forstå volden som utspiller seg i demonstrasjonene mot den franske pensjonsreformen, må vi se til både historien og samtidslitteraturen.
Av Dave Eggers
Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro.
Henrik Wergeland er død, Hans E. Kinck er død, Arbeiderpartiets ledelse vakler og kongefamilien har også sitt å stri med. Men Suttung – den glemte, myteomspunne kulturbevegelsen som forener dem alle – leser ufortrødent videre.
En jungiansk analyse av Valérie Perrins «løkkeskriftroman» Å vanne blomster om kvelden, fjorårets mestselgende bok i Norge.
Av Øyvind Vågnes
Harry Ransom-senteret i Austin er ein heilag gral for forfattarar, akademikarar og kulturarkeologar. Her er eit vitnesbyrd frå ein representant for alle kategoriane.
Av Camilla Holm Soelseth
Internett kan være et fellesrom for verdensborgere og et lukket, kommersielt sted hvor man kun kan oppholde seg på eiernes premisser. Kampen for å gjøre det til det første, pågår hver eneste dag.
Han talte Arbeiderpartiet, Dag Solstad og Brussel midt imot, anmeldte NRK og la seg ned i veibanen. Forfattere flest ønsker å bli lest. Sigbjørn Hølmebakk ønsket å bli hørt.
Noen ganger blir ikke en spalte med korte tekster om korte bøker helt som man har tenkt. Noen ganger må man ta på seg å introdusere Deichman for Mary Gaitskill.
Den digitale offentligheten er bedre enn sitt rykte, og vi kan ikke gi den opp.
Olav Løkken Reisop må sies å treffe tidsånden temmelig klokkerent med sin krimlignende idéroman Skriverholmen.
Rune Christiansen ser med sin siste bok ut til å ha funnet et nytt spor i poesien sin og en helt egen vei inn i eksofiksjonen.
Kejser og Galilæer er det ikke mange som leser i dag. Verket virker utilgjengelig og klumpete. Kanskje hjelper det hvis vi innser at Henrik Ibsen i dette skuespillet så 100 år inn i framtiden.
Han var i tilsynelatende evig opposisjon til sin tid, sin familie og sine kolleger. Men også en av Norges mest folkekjære forfattere mens han levde.
Av Mirko Stopar
En vandring – gjennom to byer, i lys og mørke, blant fortidens og nåtidens spøkelser – med Mariana Enriquez, Argentinas mest kjente nålevende forfatter.
Av Eirin Andresen Betten
Om ikke-steder, begjær og en lastebil i ørkenen.
Av Johan Andreas Trovik
Anne Bitsch’ beretning fra rettsaken mot Philip Manshaus reiser vanskelige spørsmål om kollektiv skyld og identitet.
Årets første spalte med lesetips fra Hanna Stoltenberg er relativt typisk for måneden januar: Den starter med puristisk selvtukt og ender med trang til å skaffe seg sigarettmunnstykke i onyx.
Av Mattis Øybø
Fra 11. september til 22. juli, fra krigens redsler til konsentrasjonsleirens lykke. Om sannhet og løgn, om vitner og forfattere, og om hvem som eier fortellingen om andre verdenskrig.
Av Agnar Lirhus
Jeg har lenge drømt om en roman basert på offentlige dokumenter, konkrete hendelser og reelle samfunnsfenomener, som samtidig uomtvistelig er litteratur. Så oppdaget jeg at Dag Solstad skrev den i 1990.
Av Anna Kleiva
Nedbøren skjemmer det solblide sjølvbildet til Los Angeles. Mest av alt minner det om at heile det sørvestlege USA held på å gå tom for vatn.
Om å sette punktum på riktig sted, om mistenksomhetens lys over litterær form og stil, om ChatGPT og om Onde netters drømmer av Peter Englund.
Av Elida Høeg
En venninnegjeng har laget en film om den virkelige kvinnen fra hjemstedet til Pedro Almodóvar (og Don Quijote). Å møte dem åpenbarer ikke bare en annen side av La Mancha, men et annet Spania.
En slags tale om redsel, brokkoli og historieskriving.
Den svenske filosofen Martin Hägglund insisterer på håpet i mørke tider.
Poeten Øyvind Berg skriver om penger og politikk, og om hvorfor poeter bør skrive om penger og politikk.
Sett at pressen skulle granske seg selv etter justismordet i Baneheia-saken. Her er hva den ville finne.
Av Kristin Vego
Mye har forandret seg på de 35 årene det har tatt Solvej Balle å skrive romanverket Om utregning av romfang. Men noen ting har vært stabile hele tiden – som interessen for Inger Christensen, aprikoser og en grunnbevissthet om at vi må ta vare på verden.
Jan Kjærstad står hele tiden på terskelen til noe – forventningsfull, trippende, lik en guttunge. Men gir romanene hans kunstneriske svar på idérikdommen essayistikken hans fyrer seg opp med?
Av Ingvill Kjærstein
Det er førti år sidan avantgardisten Theresa Hak Kyung Cha (1951–1982) gav ut hybridromanen Dictee. I dette ofte oversette verket tek ho språket frå kvarandre og set det saman igjen, som eit lappeteppe av kvinners liding.
Kall det gjerne et livsverk. Men alt Morten A. Strøksnes har ønsket å gjøre i sin nye bok om Carl Lumholtz – etnografen han har reist i fotsporene til hele sitt voksne liv – er å skrive «en slags totalprosa».
Hans forfatterskap kan på mange måter virke fjernt, men det finnes minst to grunner til at den utrettelige milslukeren og litteraturarbeideren Tor Obrestad burde være aktuell i dag.
Av Abirami Logendran
Skal kritikken bli mer mangfoldig og interessant for flere, må vi greie å utvide kvalitetsbegrepet. Hva kan vi lære av John Bergers Ways of Seeing?
Med sitt tredje bind, Det tredje riket, begynner Karl Ove Knausgårds morgenstjerneunivers endelig å finne sin form.
Av Yohan Shanmugaratnam
Sammenhengen mellom verdens første science fiction-roman og Norges største rapduo.
Av Ole Johannes Åleskjær
Dette lønner det seg ikke å skrive, tenker jeg. Så derfor skriver jeg det først: I 1969, etter å ha vært bundet til senga i over 20 år som følge av sykdom, reiste dikteren Målfrid Eikemo (1921–1979) seg plutselig opp og kunne gå. Alle omkring henne kalte det et under.
Av Tore Renberg
Noen tanker, ikke strukturerte, etter å ha lest en bok om religiøse dissidenter og opplevd historiens nærvær.
Av Sofie Marhaug
Hans Nielsen Hauge er død. Leve haugianerne!
Av Teuta Dibrani
Free er en tankevekkende oppvekstskildring om hva friheten fra kommunismen i Albania betød – ikke bare for stjerneakademikeren Lea Ypi, men for oss alle.
Fire romaner inn i forfatterskapet får Bjørn Vatne med Underliv endelig inn en litterær fulltreffer, fylt til randen med gode vibrasjoner.
Yoga er kanskje ikke blitt den humørfylte og artige lille boken den opprinnelig var tenkt å være, og man kan vel ta seg i å tenke at Emmanuel Carrère aldri hadde kommet til å skrive en slik bok uansett.
Gjennom sin egen familiehistorie undersøker festspillutstilleren Lene Berg minner, kjønnsroller og kunstnerroller.
Hvordan den hyperproduktive britiske stjernekritikeren kom til å innse at «vi burde gjøre mer enn å bare forklare hvorfor vi synes noe er bra eller dårlig».
Her er våre tips til årets sommerlektyre (og lektyre, generelt), basert på intern og ekstern rundspørring. God bok!
Lenge før han ble fanebærer for den latinamerikanske magiske realismen, var journalistikken til Gabriel García Márquez ganske fortryllende, den også.
I et av verdens rareste land sitter en av verdens rareste menn, forfatteren og nobelpriskandidaten Gerald Murnane, i et skur og leker hesteveddeløp.
Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Jon Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Men hva var det egentlig han ville med bøkene sine?
Den amerikanske forfatteren Percival Everett, som er best kjent for bøkene der rasisme og rase vies mest plass, vil helst skrive om nærmest hva som helst annet.
Av Maria Horvei
Gardsdrift, kjønnsdrift og antidrift. Kristin Auestad Danielsen rykker bonderomanen opp med røtene og sender han ut på ei svevande ferd mellom magi og realisme.
Édouard Louis skriver i En kvinnes frigjøring vakkert om en giftig familiedynamikk og om hvordan han gradvis lærte moren å velge og å elske seg selv.
Av Frode Grytten
På slutten av 50-talet fann dei ingen betre merkelapp for dramatikaren Shelagh Delaney enn angry young man. Sjølv ønskte ho bare å skrive om dei menneska som ingen andre skreiv om.
Av Espen Haavardsholm
Beinhard og uforsonlig, lys levende og utadvendt: Kjell Askildsen – et tvetydig forbilde.
Av Håvard Nyhus
Tom Egil Hverven går inn i det etterkristne universet i sin nye essaysamling Å lese etter troen, og finner at verken han eller universet er så ferdig med Gud likevel.
Gunnhild Øyehaug burde vært mer berømt enn Knausgård.
Noen kommer for de varme kildene og vulkanene. Vinduet dro til Island for å se Oddi, hjørnesteinen i Dave Eggers’ uavhengige forlagsimperium McSweeney’s.
Av Andreas M. Brændhaugen
Dave Eggers’ siste roman The Every viser at vi fortsatt ikke forstår hensiktene til menneskene bak teknologien som styrer livene våre.
Av Tomine Sandal
Hvem tjener hva på en bokutgivelse?
Av Sandra Lillebø
Vi trenger dem for å leve, men de betyr ingenting.
Av Lars Haga Raavand
Hvem skriver, og hvem skriver ikke? Det handler også om klasse, skriver poet Lars Haga Raavand.
Av Anna Serafima S. Kvam
Middelklassen er blind for de økonomiske barrierene rundt den litterære institusjon. Bare spør Torborg Nedreaas.
Av Tore Rem
Ansatser til en kongebiografipoetikk.
Av Hannah Wozene Kvam
Er personlige lidelseshistorier veien inn i forfatterskap? En samtale mellom skrivende mennesker med minoritetsbakgrunn.
Av Andreas Wiese
Vil du inn i hans verden, må du sette av god tid. Men Korsveien er glitrende tilgjengelig skrivekunst, så tilgjengelig at det kamuflerer både dybden og kvaliteten.
Espen Haavardsholm (77) levde et intellektuelt, høykulturelt, nevrotisk og politisk frynsete liv. Så ble han forfatter.
Vinter-OL i Beijing 2022 oppsummert.
En analyse av lakseoppdretteren som karakter i nyere norsk skjønnlitteratur.
Om Verdens vakreste gutt og det lange etterlivet til Døden i Venezia av Thomas Mann.
I den anledning: En bruksanvisning, en arkivstudie, en programerklæring og en god porsjon vindusmetaforikk.
Dette har vi lært – om frihet, dating, Nicolai Tangen og QAnon, for å nevne noe – av å lese William Shakespeare gjennom to år med pandemi.
Ane Hjort Guttus film Manifest viser at kunstnere har noe til felles med sykepleiere.
Av Jonny Halberg
Myter, virkelighet og mareritt i fire romaner fra den franske og flamske landsbygda.
Av Erik Eje Almqvist
Fem år etter krisen i Svenska Akademien har Horace Engdahl forlatt Stockholm for Göteborg. Nå forteller han om kjærligheten til sitt nye bosted, misnøyen med dagens kulturklima og den store gåten: Hvorfor blir folk alltid så sinte?
Av Karima Furuseth
En reise til en spansk vulkanøy og influencer-økonomiens kalde hjerte.
Et riss av skøytesportens særskilt moderne system, slik som Dag Solstad – og stadig færre med ham – ser det.
Joachim Trier og Eskil Vogt er to kunstnere som er glad i byen sin, og mennesker som er glad i byen sin, skal man være glad for. Men kjærlighet kan også gjøre blind.
Janet Malcolms forfattarskap var drive av spørsmål om moral. Slikt blir ein ikkje nødvendigvis populær av, som hennar norgesklare bok Journalisten og morderen i si tid demonstrerte.
Peter Thiel forklarer vårt teknologiske og politiske uføre. Eller gjør han?
Et intervju med Per Petterson om intuisjon, komposisjon og AKP(m-l).
Møt Joshua Cohen: kranglefant, hvileløs innholdsprodusent og litterær arveprins i to amerikanske kongerekker.
Er dagboken den nye romanen? Jeg spør, etter å ha lest årets bøker fra Liv Køltzow, Suzanne Brøgger og Per Petterson. Til helvete med virkelighetslitteraturens juks og fanteri. Mye bedre å få forfatterlivene i ren og uforvansket form.
Ny, månedlig spalte: Hanna Stoltenberg anbefaler nye og gamle bøker, ofte – om ikke for enhver pris – av den korte sorten.
I sin faste spalte anbefaler Hanna Stoltenberg en håndfull nye, eldre og av praktiske årsaker gjerne korte bøker. Denne måneden røk hun på en smell.
Årets siste utgave av denne spalten er en på ingen måte idiotsikker guide til deg som er ute i siste liten med julehandelen. Men hvem vil egentlig ha idiotsikre julegaver?
Hanna Stoltenberg er tilbake med sin faste spalte etter ni måneders pause. I mellomtiden har noe skjedd. Det er ikke lenger så viktig at en bok er kort, så lenge den er lett.
Ingen som deltok på den første versjonen av Norsk-amerikansk litteraturfestival forlot festivalen uten å ha fått merker av den.
Dette er sånn Norsk-amerikansk litteraturfestival (2012-2016) endte: Ikke med et smell, ikke med et klynk, men med en svanesang for det store, mannlige geniet og en plutselig tårevåt scene i en fullsatt sal.
Fra Oslo til New York, fra «et slags Utopia» til en følelse av at «det var noe i luften som ikke var helt okei». Dette er historien om Norsk-amerikansk litteraturfestival i årene 2013 til 2016.
Av Maria Dorothea Schrattenholz
Et leilighetsdikt i anledning årets slutt.
Historien er for viktig til å overlates til historikerne. Om det norske holocaust og Marte Michelet-debatten.
Av Nils Henrik Smith
Håpet var raudgrønt då sonderings-kameratane samla seg ved Hurdalssjøen sine breidder. Men dramaet munna ut i eit beckettsk meiningstap.
Politikarane har gitt folket sitt ja. Vil folket gi seg over til politikarane? Dette er forteljinga om den fem veker lange jakta på 3.876.200 nordmenn over 18 år.
Den katalanske fotballklubben, drømmefabrikken og tankesmien FC Barcelona er i ferd med å gå tom for både penger og ideer. Men det blir i alle fall litteratur av det.
Av Jan Grue, Camara Lundestad Joof
Camara Lundestad Joof og Jan Grue om hva som skal til for å møte aksept fra storsamfunnet som funksjonshemmet og som synlig minoritet.
Romantenkeren Dag Solstad ved 80.
Av Marjam Idriss
Om bruk av flertall i antirasistisk litteratur, fra The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano (1789) til Norge i dag.
Et strengt nødvendig reiseessay.
Av Nina Bahar
Hva om litteraturen kunne gjort mer for flere av oss?
Hva vil det si å være en del av historien? Hvordan lever den gjennom oss? Hvilke spor legger den igjen? Mattis Øybø går til kroppen for å finne svar.
Kor flatt språk er ein overraskande slutt verdt? Det må vere opp til lesaren av Aslak Nores nye roman Havets kirkegård å vurdere.