Babylon Oslo

Oslo, 1922: Dotømmerne har gått ut i streik, chocoladevognene har stanset, drittlukten er i ferd med å drive østkantens beboere fra konseptene. Eller som Lotta Elstad beskriver scenariet i sin fjerde roman, Xiania 1: 

Lukta kom snikende. Først som innbakte kålhoder, så som bedervede egg, og til slutt som et lik som hadde ligget for lenge i gyngestolen og smeltet i solsteken. 

Til denne putrende pølen har 19 år gamle Klara kommet fra Hamar for å ordne opp i en uønsket graviditet. Etter henvisning fra en motvillig lege havner hun hos den mystiske Madam Zavarella på Vaterland, der hun blir boende i kjelleren etter inngrepet. Snart deler hun dagene sine mellom madammens sønn, Matteo, som innvier henne i byens og politikkens hemmeligheter, og den eksentriske og drikkfeldige rikingen Freddi på Bygdøy, hvor hun presumptivt ansettes som tjenestepike, men med strengt forbud mot å arbeide («her i huset er ikke nytelsen bare tillatt, men påbudt!»). Sånt blir det en bratt læringskurve av. Legg til ingredienser som smuglersprit, jazz, Monte Carlo-sigaretter i et badehus og en uheldig dragning mot en tvilsom fyr, og du har en eksplosiv ramme for en saktebrennende dannelsesroman med skitt under neglene. 

Om dette høres ut som en lett såpete røverfortelling, er ikke det så altfor langt unna realiteten. Lotta Elstad lodder ikke dypt i karakterenes psyke, men prioriterer snarere driv, fargesterke snapshots av tidsåndens detaljer og tette miljøskildringer fra byens vannhull og fattigstrøk. 

Forfatteren har ikke bare et våkent øye og en fininnstilt nese for de mindre innbydende sidene av den urbane tilværelsen, men også et dønn poetisk håndlag med hedonismen og livsgnisten som gjerne forbindes med det glade 20-tallet: 

Hele livet ble en helg. Jeg satte uhorvelig pris på det. At mens august hadde vært en stor stank, sto september, etter den flere uker lange streiken, i underholdningens tegn; kaniner ble dratt opp av hatter og kniver streifet lettkledde kvinner og engelskmenn steppet og spanjolskenes kastanjetter klapret og det gnagde ikke i fingrene mine mer. Jeg ville bare drikke og røyke.        

Historien målbæres av en tilbakeskuende jeg-forteller – et nødvendig grep, ettersom Klara umulig kan besitte Oslo-kunnskapen som i boka brettes ut fra hun ankommer hovedstaden, det daværende Kristiania, populært kalt Xiania. Researcharbeidet er merkbart omfattende, uten at det i seg selv trenger å slå ut positivt: Utfordringen i denne sjangeren er jo nettopp å få faktagrunnlaget og fiksjonen til å klikke, uten at lyden høres. Her lykkes Elstad godt – kun unntaksvis oppleves detaljer tvungne eller påklistrede.      

Bakerst i boka oppgis to tettpakkede sider med referanser («om noe er stjålet, er det mest sannsynlig herfra»), og de spenner fra Oslo-historie og Johan Borgen, Sigurd Hoel og Balzac til Radiohead, Taylor Swift og Dr. Ramanis YouTube-kanal. Om dette borger for en og annen anakronisme – sa man virkelig «baby girl» i Kristiania i 1922? – er det ikke nok til å forstyrre leseopplevelsen nevneverdig. 

Til tross for at Lotta Elstads forrige bok, Jeg nekter å tenke (2017) – «en morsom roman om reservasjonsretten og abortnemnda», som Ingunn Økland ganske riktig beskrev den som i Aftenposten – tilsynelatende er et helt annet beist enn Xiania, finnes det krysningspunkter. Det ene er naturligvis aborttemaet, som riktignok tar mindre plass her, men som like fullt ligger som et tematisk bakteppe, en katalysator og et motiv fra den underprivilegerte delen av byen. I tillegg nekter også Klara ved flere anledninger å tenke («Realiteten er nok mer banal. At jeg ikke tenkte: at jeg nektet å tenke») på omstendighetene hun befinner seg i. Dermed skiller hun seg fra den mer handlekraftige Hedda Møller i Jeg nekter å tenke på et viktig punkt: Gjennom store deler av boka er Klara tilfreds med å flyte gjennom dagene som en passiv tilskuer, uten noen plan eller retning, utover dit ubesluttsomhet eller tilfeldigheter fører henne. 

Jeg var dratt til alle kanter. Jeg var klassedelt, jeg var sentrum, utkant, downtown, west end, myke Jugend-hjørner, avmektige brakker, jeg var kommunist i det ene hjørnet, bonde i byen i det andre, Sandaker-erta i det tredje, syn-ko-pert i det fjerde, jeg var livredd, visste ikke hvor jeg skulle, med hvilke sko, hvem jeg skulle lytte til, hylene over Atlanteren, kravene fra Moskva, jeg var donerte safirer, Ludvig 13.-stoler, sirlige initialer, oppsperrede øyne, fattig, rik, en streikebryter, en språkstrid, en cutting-strid, en skalk, et ungarsk dameorkester, en invasjon fra provinsen, en debatt i spaltene, jeg var ut med det gamle, inn med det nye, ja, født på ny; jeg var hva skal barnet hete?

Enkelte av disse 320 sidene er såpass tettknadde med tidskoloritt at selve dramaet tidvis sliter med pustebesvær. En viss toleranse for bredpenslede og typete karakterer er dessuten en forutsetning for å få maks ut av fortellingen. Særlig velbemidlede Freddi truer med å bli en karikatur, mens mannen som stjeler Klaras hjerte, fitteprinsen Leander, ikke trer fram som et menneske av kjøtt og blod før helt på tampen av boka. Men gjennom en siste, avgjørende plottvri faller ikke bare flere brikker på plass, både for Klara og leseren – den åpner også døren til de varslede oppfølgerne på elegant vis.  

For Xiania 1 er jo, som tittelen antyder, første del av en romanserie om en svunnen hovedstad, og Lotta Elstads første historiske roman. Nå som Tore Renberg egenhendig har satt fyr på bokhøsten med sin første historiske roman, Lungeflyteprøven, tar jeg meg i å håpe at disse bøkene innvarsler at flere er i vente. Vi har neppe vondt av enkelte avbrekk fra de tallrike rapportene fra det norske middelklasselivet. 

Det er i tillegg såre enkelt å se for seg at Xiania kan bli en seriesuksess i de rette hender. Et tiår der eskapismen og overdådigheten til en serie som Babylon Berlin møter et Oslo hvor møkka renner over sine bredder og sedler flakser friskt, tåler flere norske TV-filmatiseringer. Universet er her allerede, fiks ferdig.